Viktige standarder for digital tilgjengelighet forklart

Avhengig av hvor du bor, kan landet eller provinsen din ha lovgivning om universell utforming som er basert på standarder for universell utforming. I denne bloggen skal vi dykke ned i det viktigste digital tilgjengelighet standarder.

Hva er de ulike tilgjengelighetsstandardene?

Det finnes flere ulike tilgjengelighetsstandarder som brukes til å veilede utviklingen av tilgjengelig digitalt innhold. Noen av de mest anerkjente tilgjengelighetsstandardene inkluderer:

1. Retningslinjer for tilgjengelig webinnhold (WCAG): Dette er et sett med retningslinjer utviklet av World Wide Web Consortium (W3C) som gir et rammeverk for å gjøre nettinnhold tilgjengelig for funksjonshemmede.
2. Avsnitt 508: Dette er en føderal lov i USA som krever at føderale etater skal gjøre sin elektroniske teknologi og informasjonsteknologi tilgjengelig for personer med nedsatt funksjonsevne.
3. Americans with Disabilities Act (ADA): Dette er en borgerrettighetslov i USA som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og krever at bedrifter og organisasjoner sørger for at deres varer og tjenester er tilgjengelige for alle.
4. Accessible Rich Internet Applications (ARIA): Dette er et sett med retningslinjer utviklet av W3C som gir en måte å gjøre dynamisk nettinnhold tilgjengelig for funksjonshemmede.
5. PDF/UA: Dette er en teknisk standard utviklet av Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) som gir retningslinjer for å gjøre PDF-dokumenter tilgjengelige for funksjonshemmede.

Ved å følge disse standardene og retningslinjene kan bedrifter og organisasjoner sikre at det digitale innholdet deres er tilgjengelig for alleuavhengig av deres evner. Det er viktig å merke seg at standarder for tilgjengelighet er i stadig utvikling, og bedrifter og organisasjoner bør holde seg oppdatert på de nyeste standardene og retningslinjene for å sikre at deres digitale innhold forblir tilgjengelig.

Hva er de fire hovedkategoriene av standarder for webtilgjengelighet?

De fire hovedkategoriene av standarder for webtilgjengelighet omtales ofte som POUR-prinsippene:

1. Merkbar: Denne kategorien handler om å gjøre nettinnhold forståelig for alle brukere, inkludert brukere med nedsatt funksjonsevne. Dette omfatter å sørge for alternativ tekst for bilder og videoer, bildetekster for lydinnhold og sørge for at innholdet er lett å lese og forstå.
2. Kan brukes: Denne kategorien handler om å gjøre nettinnhold tilgjengelig for alle brukere, inkludert brukere med nedsatt funksjonsevne. Dette omfatter å sørge for tastaturtilgjengelighet, slik at brukerne kan navigere på nettstedet ved hjelp av hjelpeteknologier, og sikre at innholdet ikke forårsaker kramper eller andre bivirkninger.
3. Forståelig nok: Denne kategorien handler om å gjøre nettinnholdet forståelig for alle brukere, også funksjonshemmede. Dette innebærer å bruke et klart og enkelt språk, unngå sjargong og gi tydelige instruksjoner og tilbakemeldinger.
4. Robust: Denne kategorien refererer til å gjøre nettinnhold robust og kompatibelt med en rekke brukeragenter, inkludert hjelpeteknologier. Dette omfatter bruk av standard markeringsspråk og å sikre at innholdet er tilgjengelig selv om teknologien utvikler seg.

Er WCAG 2.1 et juridisk krav i Storbritannia?

I Storbritannia er det ikke et lovkrav i seg selv å overholde retningslinjene for tilgjengelig webinnhold (WCAG 2.1), men det finnes lover og forskrifter som krever at organisasjoner sørger for at deres digitale innhold er tilgjengelig for personer med nedsatt funksjonsevne.

For eksempel krever Equality Act 2010 i Storbritannia at organisasjoner gjør rimelige tilpasninger for å sikre at deres tjenester og informasjon er tilgjengelig for personer med nedsatt funksjonsevne, inkludert digitalt innhold. The Public Sector Bodies (Websites and Mobile Applications) (No. 2) Accessibility Regulations 2018 krever også at offentlige organisasjoner i Storbritannia sørger for at deres nettsteder og mobilapplikasjoner oppfyller visse tilgjengelighetsstandarder, inkludert WCAG 2.1 på nivå AA.

I tillegg har mange organisasjoner i privat sektor i Storbritannia tatt i bruk WCAG 2.1 som standard for universell utforming, både for å oppfylle juridiske krav og for å fremme inkludering og sikre at deres digitale innhold er tilgjengelig for alle.

Så selv om overholdelse av WCAG 2.1 kanskje ikke er et juridisk krav i Storbritannia, anses det som en beste praksis og blir i økende grad en standard for å sikre at digitalt innhold er tilgjengelig for personer med nedsatt funksjonsevne.

Hva er WCAG 2.1-standardene?

Web Content Accessibility Guidelines (WCAG) 2.1 er et sett med retningslinjer utviklet av World Wide Web Consortium (W3C) som gir et rammeverk for å gjøre webinnhold tilgjengelig for funksjonshemmede. WCAG 2.1 inneholder 13 retningslinjer organisert under fire prinsipper: Perceivable, Operable, Understandable og Robust (POUR).

Retningslinjene er

1. Merkbar
2. Gi tekstalternativer for innhold som ikke er tekst
3. Tilby bildetekster og andre alternativer for multimedia
4. Lage innhold som kan presenteres på ulike måter, inkludert ved hjelp av hjelpeteknologier, uten at det mister mening.
5. Gjøre det lettere for brukerne å se og høre innhold, blant annet ved å skille forgrunn fra bakgrunn.
6. Brukbar
7. Gjøre all funksjonalitet tilgjengelig fra et tastatur
8. Gi brukerne nok tid til å lese og bruke innholdet
9. Ikke bruk innhold som forårsaker anfall
10. Hjelp brukerne med å navigere og finne innhold
11. Forståelig
12. Gjøre teksten lesbar og forståelig
13. Få innhold til å vises og fungere på en forutsigbar måte.
14. Hjelpe brukerne med å unngå og rette opp feil
15. Robust
16. Maksimere kompatibiliteten med nåværende og fremtidige brukeragenter, inkludert hjelpeteknologier.

Hver retningslinje ledsages av spesifikke suksesskriterier som definerer hva som må gjøres for å oppfylle retningslinjen. WCAG 2.1 har tre samsvarsnivåer: A (lavest), AA (middels) og AAA (høyest). Overensstemmelse på nivå AA anses generelt som minimumsnivået som er nødvendig for å oppfylle juridiske og regulatoriske krav.

Ved å følge WCAG 2.1 kan bedrifter og organisasjoner sikre at nettinnholdet deres er tilgjengelig for alle, inkludert personer med nedsatt funksjonsevne, fremme inkludering og sikre at ingen utelukkes fra tilgang til viktig informasjon og tjenester.